Varmen slo mot meg på vei ut av flyet. Jeg merket at det ikke hadde vært så spesielt smart å reise i olabukser. Ryggen verket etter å ha sittet i et flysete i nesten 20 timer. Inne på flyplassen ble det ikke akkurat bedre da bagasjen var forsinket. Folk stormet rundt meg som en stor saueflokk på bærtur. Da bagasjen kom spurtet jeg mot utgangen.
Utenfor sto det taxier, rekke på rekke. Taxiene var røde og gule, dårlig fargekombinasjon, spør du meg. Jeg gikk mot den reneste av bilene og ga den muslimske sjåføren kofferten min. ”To the best hotell in Jakarta,” sa jeg. ”Okay”, sa sjåføren på gebrokkent engelsk. Jeg satt meg inn i den kjølige bilen. "Det var bra han hadde aircondition", tenkte jeg og kjenner hvordan den gjennomvåte t-skjorten sluttet å klamre seg til kroppen.
På vei til hotellet benyttet jeg sjansen til å se litt av Indonesia. Ute ved flyplassen var det bare høye grønne palmer og lange hvite strender. Menneskene jeg så lignet på kinesere men bare med mørkere hud. "Menneskene på stranden har nok litt høyere status i samfunnet",tenkte jeg og kjente at jeg var ivrig etter bad. Så begynte det å dukke opp små dårlige hus. Menneskene her gikk i fillete klær og sko. Luften føltes tykkere her enn ute ved flyplassen. "Sikkert de som er nederst på rangstigen",tenkte jeg. Etter hvert kom det bare flere og bedre hus, til slutt var det nesten bare skyskrapere. Vi passerte et marked hvor det luktet av både sterkt krydder og mat. Så stoppet taxi-sjåføren bilen og en mann i uniform åpnet døren. "Welcome to hotel Joko" sa han og tok bagasjen min.
Skildringen er skrevet av Maria Lundgreen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar